Hjem / Ideologi / Borgerlig sutring eller revolusjonær kamp?

Borgerlig sutring eller revolusjonær kamp?

Så har det hendt igjen. Vi har brutt «reglene». Spasere inn mitt under en tenniskamp og rope «Hill seier!». Slik kan man da vel ikke oppføre seg?

Vi kjenner igjen de reaksjonæres klagesang fra mange ganger tidligere, ja faktisk fra hver eneste gang vi har avveket fra de uskrevne «etikette»-reglene som fisefine småborgere har satt opp.

Det blir sutring hver gang vi slår tilbake mot rasefremmede eller den røde pøbelen. Det ser jo så dårlig ut i media når vi er voldelige. I stedet burde vi vel latt et par kamerater bli ihjelslått og etterpå ringt politiet?!

Det blir sutring når vi ikke lar de fiendtlige kreftene som er midt i å utrydde vårt folk få stå uimotsagt. «Det var kjempebra at dere sto i teten og debatterte, men fy så unødvendig å rope folkeforræder til Gustav Fridolin, der var dere useriøse.»

Det blir sutring når vi nekter å la oss bli hundset av politimakten som med alle midler forsøker å tyste oss og nekte oss våre borgerrettigheter. Vi burde høre på politiet i stedet og holde våre taler på et falleferdig industriområde i ingenmannsland hvor intet menneske ville høre dem, i stedet for å bråke.

Det blir sutring når vi setter opp klistremerker med Adolf Hitler på eller når vi brenner et symbol for den motbydelige homolobbyen som for bare noen år siden var mer eller mindre åpent pedofil. Vi burde være mer «taktiske». Hver gang vi gjør noe annet enn å holde kjeft, kommer den jævla sutringen!

Jeg mener ikke i denne artikkelen å fokusere på sutringen fra våre åpne fiender i etablert media, forræderpolitikerne på Stortinget eller venstreekstremistene. Nei, tvertimot, deres sutring er bare positiv for oss da det er et målestokk for vår fremgang. Sutringen jeg tenker på i denne teksten er den fra såkalte nasjonale. Fra mennesker som burde tenke lenger enn til nesetippen og være ekstremt forsiktige med å kritisere oss, som jo faktisk er de eneste i hele Norden som på alvor og uten kompromisser fører en kamp for mange av sakene de selv påstår å ville verne om. Faktum er dessuten at mye av det som det sutres om egentlig blir «problemer» kun når betrakteren velger å se det som et, og dermed gjør det til et.

Jeg mener sutringen som kommer fra nasjonale som «taktikkstemmer» på Sverigedemokraterna eller Fremskrittspartiet, fra anonyme forståsegpåere på nettet som aldri noen sinne selv har deltatt i den virkelige kampen og fra nasjonale nettaktivister som på trygg avstand fra den dystre virkeligheten, kanskje til og med fra et annet land, spiller inn videoer og podcaster om hva som hender på gaten uten å selv være en del av det.

Det snakkes om at vi ikke skal brenne bruer, at vi ikke skal gjøre det vanskeligere for andre, at vi ikke skal være en torn øynene på folk og at vi ikke skal være «useriøse». Vi som hver eneste dag lever og ofrer oss for kampen de selv bare betrakter er de som tydelig burde tenke et steg lenger.

Det gjør meg trist å måtte være den som forteller det til dere, men jeg føler meg tvunget ettersom dere åpenbart ikke ser det selv: Vi lever midt i et brennende inferno! Akkurat i dette øyeblikket veller det inn nye rasefremmede som skal erstatte vårt folk, «gutter» fra fremmede verdensdeler forgriper seg seksuelt på en nordisk kvinne, ytterligere en «no-go sone» fødes, politikerne tar ytterligere beslutninger som skal flytte frem «rettighetene» for alle bortsett fra hvite heteroseksuelle menn, nye lover skrives for å vanskeliggjøre en nasjonal reisning og media publisere atter syttifem propagandaartikler for å hindre at folket skal se hva som skjer.

Det som skjer er ikke en saktegående forandring hvor vi kan vente et par valg til og se hva som skjer, det er ikke et spill hvor man får et nytt forsøk om man mislykkes, det er ingen konspirasjon av noen foliehatt – nei, det er akkurat nå og det er virkeligheten. Det er den virkeligheten de fleste av oss lever i hver eneste dag når vi reiser til jobben, kjører våre barn til skolen og når vi må handle for å kunne lage mat for dagen.

Liknelsen om at vi er i brennende krig mot hele verden med okkupasjonsstyrker ved hushjørnet er ikke alt for fjern. De reaksjonære mumler med pistolmunningen fra en fiende i munnen: «Nei, men dere kan ikke slå tilbake, det ser så dårlig ut. Det er bedre om vi stemmer på et parti som ikke vil at like mange fiendtlige soldater skal kunne ta seg over våre grenser, spiller inn en podcast om hva som skjer og litt forsiktig sier at okkupasjonstroppene er dårlige eller skriver litt på Flashback om saken.»

Det er for at vi har spilt med og vært «gentlemen» at vi har havnet i denne situasjonen i det hele tatt. Hadde vårt folk hatt litt mer baller og ikke vært så redde for å stikke seg ut, bryte den sosiale koden og stå opp for seg selv hadde vi for lenge siden gjort opprør mot mørkemaktene og gjort rent hus på Grønland!

Hvordan skal vi kunne utfordre regentene i deres eget spill når det er de som vilkårlig bestemmer reglene? Hvorfor skal vi «spille fair» etter en masse oppførselskoder og regler når ikke våre fiender gjør det? Hvor «taktisk» eller «seriøst» er det å ikke utnytte hver eneste mulighet vi får til å flytte frem våre posisjoner?

Når vi anvender ukonvensjonelle metoder, som eksempelvis den i Båstad, for å nå ut med vårt budskap så fører det til minst tre ting:

  • Vi synes og høres over hele verden, til tross for at vi lever midt i et system hvor ingen engang vil gi oss plass i så mye som en lokalavis.
  • Vi viser andre at bare man har litt fantasi og mot er det mulig å gjøre motstand til tross for minimalt med ressurser.
  • Vi øker polariseringen i samfunnet. De som allerede avskydde oss som pesten begynner å hate oss enda mer, de som allerede likte oss begynner å elske oss og flere av de som var nøytrale tvinges til å velge side. Våre aksjoner ryster mennesker og tvinger dem til å reagere. I et land av zombier hvor ingen bryr seg om noe annet enn seg selv er alle slags reaksjoner positive.

Vi rører godt om i gryta og risikerer heller at grøten renner litt over kanten enn at den brenner seg fast i bunnen. Vi er, akkurat som vårt navn antyder, en motstandsbevegelse og ikke et borgerlig parti i mengden. Vår revolusjonære holdning er den som til slutt vil føre oss til fremgang når folket har gått lei av å få samme utfall samme hvem de stemmer på. Andre nasjonale partier før oss har ikke mislykkes til tross for at de har tilpasset seg, de har mislykkes for at de har tilpasset seg for mye. Vi sutrer ikke som de borgerlige, men fører istedet en revolusjonær kamp og det uten å for den saks skyld ta liv av motstanden ved å sette alle våre medlemmer bak lås og slå på livstid.

Blir det ikke likt, så fortsett da å klappe takten når timeglasset renner ut. Bare for at dere selv ikke har mot til å utfordre deres trygghetsbarrierer tenker ikke vi å stille oss på rekke og tvinne tommeltotter i håp om at vårt folks fiender på eget initiativ skal gi opp skjebnekampen. I stedet gjør vi motstand på alle tenkelige måter og vi gjør det etter vår egen regelbok!

Om Simon Lindberg

Simon Lindberg
Leder for Den nordiske motstandsbevegelsen.