Hjem / Verdensanskuelse / Jødespørsmålet / Hva er kulturmarxisme?

Hva er kulturmarxisme?

Marxismen ble kjent for verden i 1847 da jødiske Karl Marx og Friedrich Engels publiserte «Det kommunistiske manifest». Det er viktig å være klar over at kommunismens endelige mål var verdensrevolusjonen og verdensregjeringen. Den gang var det det rike, hvite vesten som dominerte, og kommunistene satte derfor inn angrepet mot Vesten, fordi de regnet med (antagelig korrekt) at resten av verden ville falle så snart Vesten var erobret.

Kommunismen vant en stor seier da Russland ble erobret via den russiske revolusjon i 1917. Marxistene trodde at verdenskrigen ville føre til at arbeiderne gjorde revolusjon og overtok makten i de vestlige landene. Så skjedde ikke. Arbeiderne gjorde ikke revolusjon, på tross av nøden som fulgte verdenskrigen. De marxistiske teoretikerne satte seg derfor fore å finne ut hvordan verdensrevolusjonen og verdensregjeringen kunne fullføres, på tross av at den vestlige arbeiderklassen hadde sviktet verdensrevolusjonen.

Jødiske Vladimir Lenins visjon var å angripe Vesten ved å frigjøre koloniene fra Vestens grep, og deretter mobilisere de tidligere koloniene mot Vesten. Lenin mente at å avskjære Vesten fra de viktige mineral- og energiressurser i koloniene ville bringe Vesten på knærne.

Jødiske Leon Trotsky ønsket å bruke rasemotsetninger i arbeidet for verdensrevolusjonen, og ønsket å bruke rasemotsetningene mellom svarte og hvite til å fremme en revolusjon i USA. Blant annet etter påtrykk fra Trotsky ble det vedtatt en resolusjon av Socialist Workers Party i New York i juli 1939. Resolusjonen begynte med:

De svarte amerikanerne har i århundrer vært den mest undertrykte delen av det amerikanske samfunnet og den mest diskriminerte. De er derfor potensielt det mest revolusjonære element av befolkningen. De svarte er bestemt til, på grunn av sin historiske fortid, å bli selve fortroppen av den proletariske revolusjon.

Og videre:

Motstanden blant de fargede raser mot deres imperialistiske undertrykkere er en av de viktigste krefter som kan brukes mot det bestående samfunn, og derfor oppfordrer vi til fullstendig ubetinget og ubegrenset støtte til de fargede rasers frihetskamp.

To andre ledende marxistiske intellektuelle, Antonio Gramsci i Italia og den jødiske Georg Lukacs i Ungarn arbeidet etter første verdenskrig også med spørsmålet om hvorfor arbeiderklassen ikke gjorde revolusjon. De kom begge fram til det samme svaret, som var at arbeiderklassen var indoktrinert av den vestlige kulturen, og at denne måtte fjernes før man kunne få en kommunistisk revolusjon. Dette ble starten på den «kulturelle marxismen», hvor vekten legges på å ødelegge de vestlige samfunn ved å ødelegge kulturen, i stedet for med utelukkende økonomiske og politiske virkemidler, som i Marx og Engels skrifter.

Gramsci er blitt berømt for å planlegge en strategi for hvordan Vesten kan ødelegges innenfra. I stedet for å satse på at den troløse arbeiderklassen skulle gjøre revolusjon, så burde man, ifølge Gramsci, satse på «den lange marsjen gjennom institusjonene»Marxistene skulle erobre skolene, media, kirkene, i det hele tatt alle institusjoner som kunne bevare den vestlige kulturen. Gramscis strategi har vært meget vellykket i Vesten. Faktisk er alle våre kulturelle institusjoner nå erobret av marxistene.

Georg Lukacs har hatt enda større påvirkningskraft enn Antonio Gramsci. I 1918 ble han kulturminister i den kortlivede Bela Kunregjeringen i Ungarn. Han stilte det berømte spørsmålet: «Hvem vil redde oss fra den vestlige kulturen?», og som svar på dette institusjonaliserte han det han kalte «kulturell terrorisme». En av de viktigste komponentene i denne kulturelle terrorismen var å introdusere seksualopplæring i de ungarske skolene.

Dette angrepet på Ungarn var dog meget mislykket. Den ungarske arbeiderklassen ble så rasende at Lukacs ble kjeppjaget fra Ungarn. Imidlertid dukket Lukacs opp på en såkalt «marxistisk uke» i Tyskland i 1923. Dette seminaret ble sponset av en ung jødisk millionær-marxist ved navn Felix Weil. Weil og andre deltagere på seminaret ble fascinert av Lukacs teorier om kulturmarxisme.

Weil brukte derfor deler av sin formue på å opprette et institutt ved universitetet i Frankfurt som senere kom til å bli kjent som Frankfurterskolen. Formålet til Frankfurterskolen var å finne en måte å rekruttere nye klasser til verdensrevolusjonen etter at arbeiderklassen hadde forkastet tesen om revolusjon. Det intellektuelle byggverket som Frankfurterskolen skapte, er i dag kjent som kulturmarxisme eller mer populært som «politisk korrekthet».

I 1930 fikk Frankfurterskolen en ny og direktør, den jødiske Max Horkheimer. Senere kom andre intellektuelle til, som jødiske Theodor Adorno, de jødiske psykologene Eric Frommog Wilhelm Reich, og en ung jødisk student ved navnet Herbert Marcuse. Man brøt da med tradisjonell marxisme som sa at kulturen ble bestemt av økonomiske faktorer, og postulerte at kultur er en selvstendig og viktig del av samfunnet. Videre konstaterte man at arbeiderklassen aldri ville gjennomføre verdensrevolusjonen, og at det derfor var nødvendig å finne nye klasser som ville støtte opp under verdensrevolusjonen. Spørsmålet om hvilke klasser som skulle erstatte arbeiderklassen som spydspisser i verdensrevolusjonen, ble først besvart mange år senere av Herbert Marcuse.

Frankfurterskolen arbeidet med å lage en syntese mellom Marx og jødiske Freud. Frankfurterskolen, under innflytelse fra blant andre Freud, forstod at å appellere til massenes følelser er mye mer effektivt enn å appellere til massenes fornuft. Sigmund Freuds nevø, Edward Bernays (som er praktisk talt ukjent idag, men som er en av de personene som har hatt størst påvirkning i det 20. århundre), utviklet teorien om hvordan massene kan hjernevaskes.

Bernays teorier er videreutviklet av blant andre det britiske Tavistock Institute, og takket være moderne kommunikasjonsmidler som presse, radio, TV, film osv., er hjernevasken av massene nå omtrent allestedsnærværende og nærmest fullkommen.

Et av de mest innflytesesrike skriftene fra Frankfurterskolen var «Den autoritære personlighet» av Theodor Adorno. Denne skriften er en kampskrift mot «fordommer og diskriminering», først og fremst hvites diskriminering av svarte. Senere fulgte Betty Friedman opp med sin feministiske revolusjon, rettet mot vestlige menn. Hvite heteroseksuelle menn ble beskrevet som erkeskurkene i dramaet, og de skulle bli anklaget for rasisme, sexisme, homofobi og andre mindre hyggelige ting. Hensikten med alt dette var å ødelegge den hvite, vestlige sivilisasjon.

Trotskys teori om permanent revolusjon ble av Frankfurterskolen gjennomført med noe som de kalte «Critical Theory». I Max Horkheimers versjon var dette en sosial teori om å rette kritikk mot alle sider av det vestlige samfunn med den hensikten å ødelegge dette. Horkheimers teori førte til en ekstremt destruktiv kritikk av alle sider ved det vestlige samfunnet, og var spesifikt rettet mot tro, samhold, normer, familie, moral, tradisjon, kultur, seksualmoral, lojalitet, patriotisme, maskulinitet, og nasjonalisme, samt konservatisme.

Frankfurterskolen flyttet til USA da nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933, men de fleste av dem flyttet tilbake til Tyskland etter 1945. Herbert Marcuse ble etter krigen igjen i USA, og han viste seg å ha en fabelaktig evne til å popularisere kulturell marxisme, og har hatt en enorm virkning på senere generasjoner. Hans «Eros and Civilization» benytter seg av syntesen mellom Marx og Freud og argumenterte for å «frigjøre Eros» for å skape det han kaller «polymorf perversitet». Dette var en videreføring av Georg Lukacs tanker om å bruke seksualitet for å ødelegge den vestlige sivilisasjon. «Eros and Civilization» ble umåtelig populær blant hippiebevegelsen på 60-tallet.

Marcuse skrev videre i «The Carnivorous Society», [1970]:

Man kan med rette snakke om en kulturell revolusjon, siden protesten er rettet mot hele det kulturelle etablissementet; inkludert moralismen i det eksisterende samfunnet. Det er en ting vi kan si med full sikkerhet, og det er at den tradisjonelle ideen om revolusjon ikke eksisterer lenger. Disse ideene er gammeldagse. Hva vi må oppnå, er en type diffus og spredt oppløsningen av det etablerte systemet.

Hva Marcuse mente med «en slags diffus og spredt oppløsningen av systemet» ble tydelig da han forkynte det han kalte «Great Refusal»: en prosess der man ved hjelp av seksuell frigjøring samt svart og feministisk revolusjon blant studenter kunne overtale studentene til å hate den hvite vestlige kulturarv. Marcuse brukte godtroende studenter som nyttige idioter ved å utnytte deres sympati for de fattige og undertrykte fargede folk i verden. Resultatet var at studentene støttet Trotskys permanente revolusjon uten at studentene forsto hva spillet egentlig handlet om.

Det er viktig å forstå at frigjøringen av svarte og kvinner ikke var et mål, men et middel for marxistene. Kulturmarxistene brukte svarte og kvinner som nyttige idioter for å fragmentere samfunnet med en splitt og hersk-taktikk. Den endelige hensikten med dette var å ødelegge den vestlige, hvite sivilisasjon og deretter gjennomføre verdensrevolusjonen og innføre verdensregjeringen.

Frankfurterskolen endret som sagt Marx sin teori om revolusjon til også å inkludere Freud sin teori om det underbevisste. Hovedfokus for kulturmarxistene var å omforme underbevisstheten til de vestlige menn og kvinner. De hadde som mål å lage et nytt menneske av den vestlige mann: En person som reagerer passivt på provokasjoner av alle slag.

Tro, holdninger og verdier som var rådende i Vesten skulle oppløses og millioner av vestlige menn og kvinner ville senere komme til å tro og verdsette det motsatte av hva de tidligere trodde og verdsatte. Det var en revolusjon i tenkningen.

Oppløsningen av den moralske orden forårsaket av kulturmarxistene, førte blant annet til en endret oppfatning av den hvite rase. Verdien av den hvite rase generelt, og vestlige menn spesielt, ble nedvurdert, samtidig ble verdien av alle andre øket. Dette ble gjennomført ved smart propaganda, spesielt i skolens lærebøker og i media. Kulturmarxistene var utrolig flinke til å påstå at vestlige menn var skyldig i all verdens elendighet inkludert kriger, slavehandel, rasisme, sexisme, homofobi, fremmedfrykt samt undertrykkelse av de lavere klasser. De vekket følelser av medlidenhet, sympati og medlidenhet for «ofre» i lavere klasser, samtidig som hvite ble demonisert.

Oppløsningen av den moralske orden i Vesten sammen med en systematisk ødeleggelse av verdioppfatningene til de vestlige er grunnlaget for neste skritt, som er fysisk ødeleggelse av den hvite sivilisasjon. Kulturmarxistene oppmuntrer til abort, prevensjon, skilsmisse, homofili, karrierekvinner, narkotika, inngifte mellom rasene og ubegrenset innvandring av rasefremmede til hvite land, samt ødeleggelsen av kjernefamilien. Dette reflekterer hva de kulturelle marxister hevder: forplantning hos hvite er av det onde, det som forhindrer forplantningen hos hvite er av det gode.

Det er her viktig å forstå den egentlige hensikten med kommunisme eller marxisme. Hensikten med kommunisme (marxisme) er ikke å dele godene. Hensikten med kommunisme er å samle all makt på få hender, og skape et samfunn hvor noen få lever i luksus mens resten lever i fattigdom eller middelmådighet. Det er også på denne måten kommunisme har virket opp gjennom tidene.

Konspirasjonen er overveldende dokumentert og veldig synlig i dagens samfunn. Marxistene har jobbet steinhardt i 150 år for å endre det hvite Vestens oppfatninger av seg selv, dette med den hensikt å sette i gang en prosess som fører til sosial oppløsning hvor det hvite Vesten vil bli utslettet.

Å kalle dette for en konspirasjon, er forsåvidt litt misvisende, for veldig mye av konspirasjonen har vært helt åpen og ikke hemmelig i det hele tatt. De marxistiske sosialrevolusjonære som arbeider for å fremme oppløsningen av den vestlige maktstruktur har skrevet et enormt antall bøker om dette. Denne litteraturen omfatter verker av Marx, Engels, Lenin, Trotsky, Antonio Gramsci, George Lukács, Ernst Bloch, og fra Frankfurterskolen personer som Max Horkheimer, Theodor Adorno, Erich FrommWilhelm ReichLeo LöwenthalFrederick PollockFranz Neumannsamt Herbert Marcuse.

En av de beste, og definitivt den mest kjente beskrivelsen av det kommende, globale diktaturet, er George Orwells «1984». Denne boken blir vanligvis lest som fiksjon i dag, men stemmer skremmende bra med hvordan verden ser ut i dag og hvor vi er på vei.

«Hvis du vil ha et bilde av fremtiden, forestill deg en støvel som tråkker på et menneskeansikt FOR ALLTID.»