Jødenes rolle

I 1941 skrev jøden Theodore N. Kaufman en bok med tittelen «Germany Must Perish!», der han blant annet tar til orde for at tyskerne må utryddes ved hjelp av kastrering. Videre oppfordret jødene til boikott av tyske varer og tjenester, internasjonalt. Det er ingen uenighet om at jødene satt i viktige nøkkelposisjoner, både innenfor det intellektuelle liv, akademia, bankvesen, finans og i det politiske liv – så vel i Tyskland som i andre land. Så da de internasjonale jødene (Judea) truet med konkurser, refinansiering, boikottaksjoner og blokader av handelsruter, var dette både reelt og svært så alvorlig.

Da Hitler nevner disse emnene i sine taler, blir det i ettertiden tolket som den rene og skjære ondskap, og intet annet enn propaganda. Men han tok altså ikke dette ut av det blå. I Daily Express (1933), kunne man sågar lese følgende overskrift: «Judea Declares War On Germany», og i 1938 ble den tyske diplomaten Ernst Eduard vom Rath brutalt likvidert av jøden Herschel Grynszpan (i Frankrike), noe som i sin tur utløste den mye omtalte Krystallnatten. Utsagn fra Hitler om at en “Internationale Clique” konspirerte mot Tyskland, økonomisk, åndelig og politisk, hadde rent faktisk rot i virkeligheten. Tysklands reaksjoner var altså både rasjonelle og fullstendig forståelige. Jødiske krefter ble fra da av, med svært så gode grunner, betraktet som fiender av Riket, noe man da som regel blir når man erklærer krig.

Vi har i all ettertid blitt forespeilet at alle reaksjoner mot jødene i Tyskland var uprovoserte, irrasjonelle, og den rene og skjære ondskap som utelukkende var grunnlagt på antisemittisme. Som en del av etterkrigspropagandaen og den psykologiske krigføringen, maktet de jødiske kommunistene, godt hjulpet av de allierte (før, under og etter forberedelsene til Nürnbergprosessene) å skape myten om et «holocaust» (og rekonstruerte etter krigen noe som angivelig skulle ha vært et gasskammer, i Auschwitz), som har vist seg å være «det perfekte våpen» mot vår moral, vår samvittighet og vår frie tenkning.

Som all annen religion: Den gjør oss til slaver, og krever vår tro og lydighet. Og i dette tilfellet: Troen på jødedommens helligste brennoffer (gresk: «holocaust», fra Septuaginta). Selve blåkopien til denne myten, kommer naturligvis fra de sovjetiske «gulagene», der titalls millioner hvite, kristne russere ble utslettet. Inspirasjonen til denne myten kunne ikke ha kommet fra noe annet sted. Ved å fremstille seg selv og sitt folk som et offer, maktet jødene å oppnå en immunitet som synes å frita dem for ethvert ansvar, skyld og medvirkning til den andre verdenskrigen. Dette religiøse «brennoffer» («holocaust»), har gitt dem det den jødiske lobbyen, og den sionistiske bevegelsen, alltid har strebet etter: nemlig palestinernes jord (som de har like liten rett til som det engelskmennene eller romerne har, historisk sett), kontroll over økonomien, media, og stor innflytelse over «verdens mektigste mann» – nemlig den amerikanske presidenten.

Hele dette prosjektet om «holocaust» (soon at a theatre near you!) er ikke annet enn religion, metafysikk og en utspekulert myte hvis eneste oppgave er den absolutte kontroll over vår tenkning og vår samvittighet, samt å gi jødene den totale immunitet. I motsetning til denne metafysikken, er historiografi en vitenskap, som ikke bygges på overtro, myter eller emosjoner. Og på hvilket annet område innenfor vitenskapen er det «forbudt» å stille kritiske spørsmål til vedtatte sannheter? Og er det vitenskap eller religion når man i enkelte land fengsles for å ha en velbegrunnet mening som strider mot «den vedtatte sannhet»?

Ifølge den jødiske Talmud og (blant andre) den jødiske sekten Chabad Lubavitch, er ikke hedningene noe annet enn kveg. Hedningene har en satanisk sjel, ifølge Talmud, og vår eneste hensikt i tilværelsen er å tjene jødene. Dette gjenspeiler seg i den skyld, den dårlige samvittighet, og vår gjeldsbaserte økonomi, blant andre ting, som vi tynges av og ligger under for. Vi er i sannhet slaver under denne “Internationale Clique”. Det er derfor heller intet under at Hitler ville ta et oppgjør med hele denne tenkningen, som f.eks. ved å kvitte seg med «staten innom staten» (nemlig den privateide sentralbanken og internasjonal jødisk finans).

Ved siden av denne psykologiske, åndelige og sosioøkonomiske krigføringen mot vårt folk, har organisasjonen «Paideia» ved jødinnen Barbara Spectre forsøkt å overbevise svenskene og alle oss andre om at Europa må bli multikulturelt, og at jødene vil spille en sentral rolle i dette. Naturligvis! Dette går som hånd i hanske. Interessant er det også at det greske «Paideia» nettopp betyr oppdragelse. Her skal vi altså oppdras av en jødisk organisasjon til å bli multikulturelle.

Det er på høy tid at vi våkner opp for disse sammenhengene, og motsetter oss med all vår kraft denne forgiftningen av både vår sjel, vår ånd og vår kropp! I jødiske tekster (som f.eks. i Talmud), og hos Chabad Lubavitch, finner vi et hat og en vrede mot vårt folk og vår rase som i alle andre sammenhenger, hadde det vært andre veien, ville blitt stemplet som rasisme og såkalt hatkriminalitet. Dersom jeg hadde sagt at jødene har en satanisk sjel, og er barn av djevelen (og derved siterer Jesus), hvilke reaksjoner ville jeg ikke da ha møtt? Man kan sågar lese i Talmud at Jesus blir kokt i sin egen avføring, i helvetet, og at han var sønn av en hore. Dette er noe som tydeligvis har gått de «kristne» sionistene hus forbi!

Det er åpenbart en agenda bak dette multikulturelle Europa, og både Paideia, English Defense League, Norwegian Defense League, Chabad Lubavitch og lignende organsiasjoner, bidrar utelukkende til ytterligere splitting og hersking av og over det europeiske folk, samt økt innvandring, stadig flere gatekamper mellom etniske grupperinger, «røde soner» på størrelse med hele bydeler, et Europa som snart vil stå i brann, på randen av sosial og økonomisk kollaps. Også takket være et kløktig privat-økonomisk system (Sentralbanken, Verdensbanken, og Det internasjonale pengefondet). Ingenting av det som nå utspiller seg for åpen scene er tilfeldig. Snarere tvert om!

Og når det gjelder denne myten om jødenes brennoffer, så ville det som ble lagt frem under Nürnbergprosessene ALDRI ha overlevd en moderne rettsinnstans. Så var det da også et militærtribunal!

Svært mange bekjennelser og innrømmelser ble dessuten fremtvunget ved hjelp av tortur. Ett eksempel er Höss’ innrømmelser angående hans skyld i at fire millioner mennesker ble utryddet i Auschwitz. Etter Sovjetunionens fall, da sovjetiske dokumenter endelig ble frigjorte, kom det frem at én million mennesker døde i samme leir. Dette er også i dag det offisielle tallet, mens det inntil 1993 var fire millioner. Så hvorfor skulle han lyve på seg tre millioner mennesker, om det da ikke på forhånd var avgjort hvilke innrømmelser han skulle komme med? Vi kan også merke oss at det mystiske tallet «seks millioner jøder» verserte i både litteratur og i media både før og under den første verdenskrigen. Tallet tok som utgangspunkt det antall europeiske jøder i Europa før den første verdenskrigen, og er senere blitt stående som et symbol.

Sannheten er nok den at de fleste av disse var ofre for den forferdelige tyfusepedimiene tyskerne måtte oppgi kampen mot, ironisk nok pga. manglende tilgang til Zykon B. Som kjent bekjempet tyskerne tyfus ved hjelp av Zyklon B; tyfussmitten bæres nemlig av lus – derfor avlusningskamrene, som da faktisk var de eneste gasskamrene noen gang i bruk i tyske konsentrasjonsleire. En annen ting som sjelden eller aldri nevnes i denne sammenhengen, er at tyske vitenskapsmenn var de første til å fremstille syntetisk olje og gummi, fra kull. Og kullforekomster var det rikelig av i områdene rundt Auschwitz. Det virker også nokså absurd at tyskerne brukte både penger og ressurser på å bekjempe tyfus (som smittes ved lus), difteri og andre sykdommer, for derved å gasse i hjel sin egen billige og sårt tiltrengte arbeidskraft. Kanskje disse vitneutsagnene kan bidra til et sannere bilde av hva som i virkeligheten foregikk i disse leirene: konserter, musikkorkestre, barneteater, fotballkamper, postkontor, kantine, bibliotek, osv. – noe som vitner om hvor langt fra de jødiske gulagene tyskerne faktisk tenkte og handlet.

Hele prosessen (Nürnbergprosessene, rettsoppgjørene, etterkrigspropagandaen og den akademiske historiografi) vitner om de alliertes (inklusive jødenes) desperate forsøk på å fraskrive seg all skyld og ansvar for den andre verdenskrig og dens krigsforbrytelser, som f.eks. jødenes krigshisseri mot Tyskland. Og prikken over i-en er da selvsagt disse gasskamrene. At et bomberom (tilfluktsrommet vis-a-vis offisermessen i Auschwitz) skulle bygges om til et gasskammer mot slutten av krigen, med økt alliert aktivitet, er intet annet enn absurd! Mangelen på tekniske fasiliteter sammenlignet med de faktiske gasskamrene (dvs. avlusningskamrene), er slående. Dette, sammen med mangelen på spor av Zyklon B i det antatte gasskammeret osv., er et mildt sagt problematisk skip å holde flytende. Listen ville blitt så alt for lang til å få plass i en artikkel av denne typen. Spørsmålet er likevel: Hva var det de allierte så desperat forsøkte å dekke over, og hva nødvendiggjorde denne fantastiske jødiske myten om et hellig brennoffer? Spørsmålene er mange, og de fortjener å bli besvart.

De fleste av disse svarene kan finnes ved å undersøke både Sovjetunionen og kommunismen som et tvers gjennom jødisk prosjekt. Likvideringen av Tsaren og hans familie (med kvinner og barn!), brenningen av kirker (noe verken Hitler eller NSDAP tok til orde for) og kristne symboler; de grusomme gulagene og henrettelsen av kristne prester, osv., er bare toppen av det forferdelige og grusomme isfjellet i det iskalde kommunistiske hav.

Dette jødiske prosjekt var langt på vei i ferd med å etablere seg også i Europa, og særlig da i Tyskland. Også i Norge etablerte det seg «røde celler», og Arbeiderpartiet meldte seg inn i Den kommunistiske internasjonalen og mottok sågar økonomisk støtte, og fikk i sin tid besøk av selveste Trotskij, eller rettere sagt jøden Lev Davidovitsj Bronstein. Med jødisk finans, Dalfour-erklæringen, «det jødiske problem», og drømmen om en jødisk stat (som jødene måtte ofre noe for dersom de skulle ha noe håp om forhandlinger etter krigen når land skulle fordeles), var alle elementer i den jødiske propagandaen som fikk både England, Frankrike og til slutt USA til å kaste seg inn i krigen mot Tyskland; det eneste landet i Europa som kunne vært et alternativ til det Europa (og USA) vi i dag er vitne til. De fleste konflikter i dag (militære som finansielle) er enten knyttet til Israel eller det sionistiske USA (som i de fleste tilfeller opptrer under ett, som et Amer-Israel), som i sin tur resulterer i et Europa på randen til full katastrofe. Det Norge som allierte seg med det eneste landet som krenket norsk nøytralitet (!), blant annet ved å minelegge norskefjorden, høster nå fruktene av dette vanvittige prosjektet.

Det er altså en sammenheng mellom det som skjedde i Sovjetunionen, i Tyskland, og det som nå skjer i både EU og i USA. Og ser man nærmere på den kommunistiske ledelsen, var den 100% kosher! Karl Marx selv, het egentlig Mordechai Levy. Trotskij het Bronstein. Andre fremtredende personer (og kommisærer) var Lev Kamenev(Rozenfeld), Zinoviev (Apfelbaum), Alexander Pavrus (Israel Gelfand), og Jacob Sverdlov. Sistnevnte var første president og ansvarlig for likvideringen av Tsaren og hele hans familie. Videre var ledelsen i det hemmelige politiet hovedsakelig jøder.

Det er heller ingen hemmelighet at det var jødisk finans som finansierte bolsjevikenes revolusjon. Den tyske jøden Max Warburg sendte millioner av dollar til Trotskij og Leninfor å finansiere deres forsøk på å styrte Tsaren, noe de da også mer enn lyktes med. Også den amerikanske jøden Jacob Schiff (New York Banking House) var med på å finansiere dette folkemordet som den jødiske ledelsen i Sovjetunionen stod bak.

Etter Sovjetunionens fall, synes dette prosjektet å fortsette både i Europa og i USA. De er ikke lengre kommunister, men «ny-konservative turbo-kapitalister» (såkalte neo-cons), som om slangen bare har skiftet ham! Det arbeides hardt for å endre både grunnlover og konstitusjoner. I USA er religiøse symboler, som kors, f. eks., forbudte på offentlige eiendommer, men at Menoraen (som er et svært så ladet jødisk symbol) tennes utenfor Det hvite hus, ja det synes ikke å plage noen, og særlig ikke når den tennes av USAs nest mektigste mann, nemlig jøden Rahm Emanuel (tidligere stabssjef under Obama), med dobbelt statsborgerskap (amerikansk og israelsk). Men nå sier man da heller ikke «Merry Christmas», lenger, men snarere «Happy Hanukkah»! Man skal heller ikke lære noe om sin hvite kulturarv skal ut av skole, lovverk og konstitusjoner, men å lære om jødenes helligste brennoffer, ja se dét er obligatorisk. Selv i Norge sender vi våre ungdommer på en obligatorisk pilegrimsferd til både Tyskland og kanskje i særlig grad til Polen (Auschwitz). Å manipulere folks samvittighet, hører religionen til (og er et viktig våpen), og det er nettopp det dette handler om. På et dypere plan lærer man seg at man står i en eller annen form for samvittighetsgjeld til jødene og Israel.

§ 2 og lignende lover i andre land, samt kongehus og kirker hadde maktet å bygge opp en vegg rundt Europa som i en stor og viktig grad holdt jødene, blant andre, utenfor. At dette nå har raknet, mye takket være Det jødiske prosjekt, er et tveegget sverd. Der vi tidligere hadde fienden utenfor Europas festning, har vi nå fienden midt i blant oss, og de er i ferd med å rive oss i stykker innenfra! Dette var heller ikke et fremmed emne for NSDAP, noe som resulterte i at kirken ble fratatt sin politiske makt snarere enn å innrømme kommunistenes klassekamp.

Men det er ikke bare på det politiske, religiøse, kulturelle og åndelige plan USA ligner det tidligere Sovjetunionen. Hvilke lobbyer er de mest innflytelsesrike i USA? Og er det en konspirasjonsteori å si at jødene styrer den amerikanske presse? Hvem eier f.eks. NBC? Jo, Brian Roberts (Jeff Zucker). Hvem eier CBS? Murray Rothstein (alias Sumner Redstone). Hvem eier ABC? Robert Iger. Og CNN? Carl Icahn. Og den trykte presse? Time Magazine eies av Richard Stengel (Gerald Levin), The New York Times eies av Arthur Sulzberger (med familie) og Newsweek? Jane Harman og Hollywoods Barry Diller.

Og i Det hvite hus? Hvem er presidentens nærmeste? Her må jeg overlate leseren til egne undersøkelser. Fra hans nåværende og forrige stab, kan likevel nevnes: Rahm Emanuel, James B. Steinberg, Gary Gensler, Lawrence Summers, Dennis Ross, Jared Bernstein, Mary Schapiro, David Plouffe, med flere. Ved siden av disse medarbeiderne, kommer da naturligvis de innflytelsesrike organisasjonene AIPAC, Jewish Defense League, American Jewish Congress og tidligere nevnte Chabad Lubavitch, med mange, mange flere.

Det står ikke bedre til i EU heller. Her i Norge, f. eks. (som på de fleste områder er juridisk knyttet til EU) skal man innvies i troen på det hellige, jødiske brennoffer, vår samvittighets vokter. Og «talmudistene» gir seg ikke før de har satt varige spor etter seg i konstitusjoner, i skoler, i finans, i politikken, i media, i kulturen, i underholdningen og i den noe mer suspekte og dekadente industrien. Det som skjedde i Sovjetunionen, forsøksvis i Tyskland, skjer nå både i USA og i Europa. Dette, altså, ved siden av de bestrebelser som gjøres for å forandre Europa til et multikulturelt Europa. Og hvorfor skulle en israeler (Barbara Spectre) og hennes organisasjon (Paideia) være så interessert i det? Kan hun ikke dra tilbake til Israel og sørge for at israelere og palestinere kan integreres og leve sammen i et multikulturelt Midt-Østen? Nei, se det! Og dette er ikke noe som gjøres av kjærlighet til hedningene! Vi vet utmerket godt hva både Talmud og Chabad Lubavitch, blant andre, mener om hedningene! Dette prosjektet tjener kun ett eneste folk, og det er den “Internationale Clique”!

Av dette kan vi også slutte oss til at det ikke er muslimene som styrer media, den internasjonale økonomien, eller som har de sterkeste lobbyene. Der jødene tidligere utpekte Tsaren, det kristne Russland, eller Tyskland (og et hvilket som helst annet land som våger å åpne kjeften) som fiender og syndebukker, er det i dag – i og ved Israel – muslimene som er den store syndebukken, og som angivelig (ifølge den jødiske presse) skal komme til å stå for det neste “holocaust”. Dette er det på tide at vi våkner opp for! Multikulturalismen og vår innvandring er intet annet enn en villet “biologisk krigføring” mot vårt folk, vår rase, vår kultur og vårt Europa! Men Paideia er ikke en islamsk organisasjon, men en jødisk, ledet av israeleren Barbara Spectre! Også i USA er de tyngste jødiske organisasjonene både for og direkte medvirkende til den vanvittige innvandringen USA har erfart, og erfarer. Mange taler om den sagnomsuste “islamiseringen” med den største selvfølge, mens det man i realiteten er vitne til, både før, under og etter den andre verdenskrigen (for å velge et punkt i historien), er intet annet enn en internasjonal jødifisering.

Dette er bare begynnelsen på de mange ting som må innrømmes og imøtekommes dersom man for alvor ønsker å gjøre noe med innvandringen, multikulturalismen og internasjonalismen. Innvandringen til vårt land er som sådan et symptom, og en liten (men svært alvorlig) del av et større og mer kompleks bilde. Norge høster med andre ord konsekvensene av de valg våre politikere har tatt (og stadig tar), og vi har kanskje alltid vært, når sant skal sies, i et fremmed folks hule hånd og makt. Og sann mine ord: Dette er bare begynnelsen.